Bilder fra den siste tiden


Solnedgangene her er noe det fineste jeg vet om 




Hva skulle vi gjort uten basseng? Det er så varmt for tiden, at det nesten blir umulig å oppholde seg utenfor. Lurer på hvordan det blir å komme hjem til norsk vinter...

Og hva skulle jeg gjort uten disse to? De to andre utvekslingselevene i byen, fra Italia og Danmark. 











Fra en AFS orientering

Nå er det bare 70 dager til jeg kommer hjem, og tiden går bare fortere. Er så takknemlig for alt jeg har lært og opplevd, og vet at jeg kommer til å savne Brasil alt for mye. 

 

Tilstandene i Brasil


Jeg vet det har stått en del i avisene i Norge også om protestene i Brasil, og her er det ihvertfall ville tilstander. Brasil har vært et land med stor økonomisk fremgang de siste årene, har det ihvertfall virket som. For meg har det vært veldig interessant å få se det litt mer fra innsiden. Som jeg har forstått det er tilstandene slik: helt siden Dilma ble valgt som president (antagelig ved juks, da Brasil er det eneste landet med elektronisk stemmeurne) har den økonomiske tilstanden sunket igjen, og korrupsjon er en stor del av det. Lula, presidenten før Dilma som faktisk pushet på for at Dilma skulle bli president i utgangspunktet, ble anklaget for korrupsjon i oljeselskapet Petrobras. Dette ville vært en stor seier for Brasil, hvis ikke Dilma hadde valgt han inn som minister, og kan derfor ikke stilles for retten. Store deler av landet har gått i svart idag, som en protest og tegn på sorg for Brasil. 

Brasilianere er et generelt veldig følelsesmessig og lidenskapelige folk, så når det først skal protesteres viser de det som best. Søndag var jeg med å deltok i en protest i nærmest by her, og det lignet mer på en folkefest enn noe annet. Hundrevis av mennesker som ropte slagord/skjellsord, veivet med flagg og malte ansiktet. Veldig morsomt å være med på, men dum som jeg var glemte jeg igjen kameraet hjemme... 


Her fra Sao Paulo

Klisje nok så begynner man å sette veldig pris på sitt eget land når man bor i et land med så store forskjeller. Noe jeg spesielt fikk se da jeg måtte til legen etter å ha hatt konstant forkjølelse i to uker (viste seg at jeg har fått en slags lungeinfeksjon av klimaet her, men heldigvis greit nok å fikse med 3 måneders medisin (!) ) Helsesystemet her nede kan vel sammenlignes med tannlege systemet vårt i Norge, bare enda verre. Det er offentlige sykehus og leger, men det er så dårlig og med altfor lang ventetid, at de fleste går for det private, som er sinnsykt mye dyrere (1600 kr kom det på, etter bare en konsultasjon). Her i sør er ikke det offentlige så ille, men da jeg var i nordøst var det en jente som måtte på sykehuset med astma, og bare på mottaket var det blod på gulvet og personer som hadde vært i bilulykker måtte vente i flere timer på hjelp. 



 

7 måneder


Er ikke annet enn helt sykt at jeg allerede har vært her i 7 måneder, med bare 4 to go. Føler fortsatt ut som jeg kom for to måneder siden, samtidig når jeg ser på bilder fra den tiden føles det som et annet liv. Etter turen til Northeast ble jeg syk, og liggende rett ut i 2 uker. Herregud så kjedelig, og hadde halvt panikk for at jeg hadde fått en eller annen skummel tropisk sykdom. Heldigvis gikk det over. En annen ting som skjedde sånn gradvis etter turen er at plutselig var det som jeg hadde kommet over en kneik med språket. Nå er jeg nesten der hvor jeg forstår alt, selvom snakking fortsatt er hakket vanskeligere. (Portugisisk med norsk akksent er ikke særlig pent. 

Har også begynt på skolen igjen, etter type 2 måneders sommerferie (igjen), men endte opp med at jeg måtte bytte klasse. Her har de jo omvendt skoleår i forhold til oss, så hvis jeg skulle få et type vitnemål av skolen så måtte jeg da fullføre 2 klasse, som jeg jo bare startet midt i da jeg kom hit. Kom litt brått på, og ble en smule frustrert over hele greia, men klassen viste seg å være veldig hyggelig så det skal nok gå bra. Merker allerede at når jeg skriver nå så er det norske språket ikke heelt på topp, hahah. 

Livet som utvekslingselev føles nå ganske behagelig normalt, da jeg skjønner opplegget og rytmen av det mye bedre. Utveksling er som alle sier en berg og dalbane, og det er stunder hvor man holder på å gå på veggen av irritasjon av småting og du helst bare skulle smelt med noen dører her og der. Alle følelser føles så mye sterkere her, er man glad så er man kjempeglad og er man trist eller lei så føles det hele ekstra ille. Utveksling er ikke noe man kan sette fingeren på, eller forklare på best mulig måte, for det er tross alt et helt år med forvirring, glede, frustrasjon og ekstase og hver dag føles anderledes. Venner du får her nede er så anderledes for dere blir kjent på en helt annen måte, på et annet grunnlag og noen ganger tenker jeg hvordan i alle dager jeg skal klare dra herfra. 



 

 

Northeast 2016: Del 2






















Nordeste 2016


Åhh, hvor skal jeg starte hen? Fra 6-31. januar befant jeg meg nordøst i Brasil (den beste delen) på en tur arrangert av BeloBrasil, den eneste organisasjonen AFS tillater oss å reise med. Jeg og 49 andre utvekslingsstudenter fra hele verden tilbragte nesten en måned med å reise rundt i buss til noen av de beste stedene i Brasil. Herregud for en måned, virkelig. Vi fikk se så mye vi ellers antagelig aldri ville fått sett hvis vi hadde dratt ned senere, og muligheten til å bli kjent med så mange gode mennesker som er i akkurat samme situasjon som deg. Alt fra hiking i Chapada Diamantina i Lencois, Capoeira/folklore show i Salvador til sambaklasser i Rio de Janeiro. Jeg lar bildene tale for seg. Har så mange at dette får bli Del 1. 

 



























 

Julestemning i 30 grader


Den er ikke-eksisterende. Selv om hele byen her har tatt helt av når det kommer til dekorasjoner, jeg har fått en hel julekalender tilsendt fra Norge og brasilianske julesanger står på døgnet rundt, så føles det helt umulig ut skulle få julestemning i dette været. Byen jeg bor i er omringet av fjell, som gjør det til en eneste svære kokegryte, og de sier at sommeren ikke har startet ordentlig engang… Vet dere der hjemme blir irritert for at jeg klager på varmen mens dere sitter nærmere nullpunktet, men dere skulle bare visst.

Akkurat nå er huset ganske folksomt da vertskusinen min her nettopp har fått en baby, og hele familyen er på besøk, og sånn blir det antagelig fram til jul.

Europa, hva skjedde?


Været her har endelig tatt seg opp, selvom det er bipolart som fy. Den stakkars, norske kroppen min er ikke vant til denne type varme, så den gjør opprør ved å gjøre med dødsforkjøla og energinivå lik null. Får på tross av dette gjort en del, som bursdager, nattlige turer, mye skole, fotball og kickboxing.

Dagens update på språket: Har funnet ut, eller alltid visst, at jeg er en ekstremt utålmodig person så isteden for å klage på at det går treigt så får jeg heller høre på vertsforeldrene mine. Og de sier at jeg snakker veldig bra nå, og er imponert og alt det der. Skjønner mer sammenhengen i samtaler nå, til og med av lærerne. Eneste kjipe er at det vanskeligere å få "ekte" venner her, mer overfladisk kan man kalle det, da kommunikasjonen er ganske så skral. Menmen, det går seg til!

Tenker mye på alt som skjer i Paris, Beirut, Syria og generelt alt som foregår nå. Det er så rart å skulle følge med på dette fra utsiden. Fredag den 13 skulle jeg egentlig skrive om hvor bra dag jeg hadde hatt, før det plutselig ikke ga mening lenger. Tenker spesielt på alle flyktningene som ankommer Norge, for når jeg klarer å klage på kommunikasjonsproblemer, så er det ingenting mot hvordan de opplever det. De er uten støtteapparat og et samfunn som heier dem frem.

Sannheten om brasilianere


Fikk inn en kommentar igår med en del spørsmål om Brasil, og det var en del nyttige der så jeg tenkte at det var bedre å svare på dem her. Nå har jeg jo bare vært her i 3 måneder, så vet ikke helt om jeg er riktig person å spørre, men jeg skal prøve så godt jeg kan med det jeg har erfart hittil.

Hei! Jeg skal mest sannsynlig til Brasil på utveksling til neste år, og jeg gleder meg masse hvis det blir noe av! Men jeg har noen spørsmål jeg lurte på om du kunne svare på ang. Brasil og menneskene der?

Hvordan skal man oppføre seg rundt dem i starten og generelt, med tanke på at man i starten ikke kan språket etc.? Skal man ta initiativ til å spørre folk om å henge, eller skal man vente til de spør deg?

 Først å fremst, så morsomt at du vil til Brasil! Det er virkelig et herlig land, med enda herligere mennesker. En ting du må være forberedt på, som jeg ikke var hehe, er at Brasil er et gigasvært, så du kan havne hvor som helst. Jeg tenkte at jeg automatisk ville havne ved kysten med stranda 5 min unna, noe som ikke skjedde, og ja det kan være en skuffelse når du får vite det. Ikke at jeg skal klage, for jeg bor ikke såå langt unna, og det viktigste er egentlig menneskene der og vertsfamilien. Altså, og havne i den mest tyske byen i Brasil var vel ikke akkurat planen, men det er nettopp det at dette ikke sier så mye om byen. De fleste her har ganske skrudd syn på Europa, så det de tror er tyskt, er egentlig ikke det i det hele tatt. Det er også en viss forskjell på nord/sør av Brasil, da sør er mer velutviklet og nord er mer den stereotypen av Brasil vi hører om. Hvis du kan, velg nord, selv om sør har de beste strendene Søk tidlig og hint om i søknaden hvor mye du elsker sol og strand, haha. 

Nå over til det faktiske spørsmålet. Menneskene her er generelt mye mer åpne og velkomne her. Ble nesten litt sjokkert første skoledag, hvor man praktisk talt blir omringet og stilt noen tusen spørsmål om deg selv. Gjerne litt mer direkte spørsmål også. En av de første spørsmålene jeg fikk da jeg ankom her var "Har du kjæreste i Norge, eller har du tenkt å skaffe deg en her?" Folk stirrer også mer åpenlyst på deg, siden du er den nye med blondt hår og blå øyne. De er også mer direkte med komplimenter, randome personer kan komme opp til deg og si at du er pen for eksempel. .

Noe som jeg var forberedt på, da jeg hadde lest det på en del blogger før jeg dro, er at denne interessen avtar gradvis etter rundt tre uker. Da er du ikke lenger "den nye", noe som både er positivt og negativt. Da går jobben nemlig over på deg, noe som er tusen ganger vanskeligere når du ikke snakker språket. Skaff deg noen faste venner, gjerne noen som snakker engelsk, iløpet av disse tre første ukene som kan hjelpe deg å lære portugisisk. Og smil mye, det hjelper deg i å ikke framstå som sur når du ikke sier noe fordi du ikke skjønner en dritt. Mange tar initiativ her, men du må prøve å følge det opp selv også. Jo fortere du lærer språket jo bedre, for i starten blir det mye stirring i veggen, nikking, smiling og mestre kunsten i le på de rette stedene når du ikke aner hva de prater om. Er fortsatt litt i det stadiet, og det er vanskelig å bryte ut av, men det er bare å fortsette å prøve, så går det bedre og bedre etterhvert. Bruk det at du ikke kan språket til å spørre spørsmål, og vær interessert i å lære om Brasil fra dem.

Og burde man ta initiativ selv til å snakke med nye folk der eller samme sak - de bør komme til deg først?

Mange kommer til å ta initiativ, men det betyr absolutt ikke at du ikke skal gjør det samme. Folk er mye mindre grupperte her, og er absolutt ikke det samme systemet med popularitet som i Norge, hvor du på en måte vet din plass og føler at det er visse personer du ikke kan snakke med, haha. Hopp i det, lover at det vil være verdt det.

Og hvordan er guttene? Snakker de med deg eller er de sjenerte?

Også i Brasil har de alle type mennesker, så noen er jo mer sjenerte enn andre. Men guttene, og jentene for den saks skyld, er generelt mer utadvendte her og er laangt fra sjenerte. Noe som var veldig merkelig å venne seg til er at her hilser de jo med et kyss på kinnet, noe jeg absolutt ikke er vant til. Nærkontakt er også mer vanlig. Brasilianere, spesielt også i familiesammenheng, er veldig flinke til å ta deg i mot med åpne armer. De tar seg selv også mye mindre selvhøytidelig, og er ikke redde for å drite seg ut. En ting du må passe deg for derimot er ironi og sarkasme, for det er det ikke alle som skjønner her. Lever jo på dette hjemme, så er ganske rart når folk ikke skjønner det når du bruker det her. 

Jeg lurer også på om de er tolerante med feil haha? Vet ikke om du skjønner hva jeg mener. 

Sikter du mot språket her? Isåfall er de mer enn glad bare du prøver, og de fleste er veldig tålmodige med å prøve og forstå det du sier. Tror de bare blir irriterte hvis du ikke prøver, haha. Hvis du mente i kulturelle/sosiale forskjeller her så er det mye bedre å spørre hvis du er usikker på om du sa/gjorde noe galt, hvis ikke kan det fort bli misforståelser. Noe som kan være litt irriterende er at de kan snakke om deg mens du står der, ikke noe slemt, bare sånn "nei hun syntes det er rart at vi gjør dette". Var en gutt her som skulle hjelpe meg med å levere inn en oppgave til læreren, og de ender opp med å snakke om hva jeg burde gjøre i forhold til språket og hva som er best for meg. Nesten så man får lyst til å rope ut at du står rett der. Noen ganger kan det føles ut som de forventer at du skal snakke flytende i løpet av en måned. De snakker fort, og når du forstår enkelte ord i en setning kan det bety flere ting, og du få dem til å gjenta spørsmålet og du føler deg dum. Lover at du kommer til å være dødssliten på slutten av dagene her, på en god måte.

 

Mulig dette ble litt uoversiktlig, men jeg kom på så mange ting underveis. Før jeg dro hit leste jeg maange utvekslingsblogger på jakt etter svar. Mye er litt vanskelig å svare på da det nesten bare må oppleves, men jeg legger ved en utvekslingssblogg fra Brasil som jeg hittil synes har truffet veldig bra: ragnhildibrasil.blogg.no

 

Roadtrip #1


I dag er det faktisk bare en måned til bursdagen min, noe som er veldig rart med tanke på at det betyr at jeg snart her vært her i 3 måneder allerede. 81 dager, 14 timer og 22 minutter eller 8221022 hjerteslag, alt etter hvordan du velger å se det. Er på det tidspunktet hvor jeg ikke husker følelsen av å være hjemme lenger, og gleder meg til månedene fremover her. Tiden går bare fortere og fortere, og hverdagsrutinene har kommet inn for lenge siden. Språket går som vanlig framover, og føler jeg kan henge mye bedre med nå uten at folk behøver å snakke veldig sakte, noe som hjelper veldig i skoletimene.

De siste ukene har jeg blant annet rukket å være på Oktoberfest, ja du leste riktig. Den blir holdt i den største byen nærmest her, Blumenau. Viste seg faktisk å være veldig gøy, selv om det var en veldig merkelig blanding av brasiliansk og tysk. Det hadde alt av det typiske Oktoberfest i seg, samtidig som den brasilianske kulturen bare lyste igjennom med overdreven dansing og synging. Videre har jeg vært på gudstjeneste i den katolske kirken her, siden religion er en veldig viktig del av hverdagen for familiene her. Får følelsen av at det har mer med det sosiale og kulturen å gjøre, enn selve religionen.

I går tok en familievenn med meg og en annen utvekslingselev her med på roadtrip i fjellene. Naturen rundt her er utrolig vakker, og ligner et eventyr med langstrakte fjell laget av regnskog. Turen var lang og humpete, men veldig verdt det. Uheldigvis er det en svær regnbyge over store deler av Brasil denne måneden, så det regner en del og fuktigheten i lufta gjør det litt småkaldt.

Sabado na Balada


Lokal tid: 13.58

 

Noen som kjenner igjen overskriften? Antagelig ikke, hvis du ikke hører på veldig kjent brasiliansk musikk. Den beskriver i hvert fall godt helgene her nede. Direkte oversatt blir det «Lørdag på festen». I byen her er det nemlig en klubb, bar, dansested(?), jeg vet ennå ikke helt hva jeg skal kalle det. Det er i hvert fall et sted hvor veldig mange samles på lørdager hvor det blir spilt mye brasiliansk musikk, her: certaneja(?), noe jeg faktisk liker. Eller som jeg i hvert fall har vent meg til da, for resten av tiden spiller de nemlig veldig mye electronica, noe jeg ikke er så stor fan av.

Forrige lørdag kom to av de andre utvekslingselevene, fra Island og Tyskland, hit. Først var vi ute og spiste middag med foreldrene til Roberta. Vi spiste en herlig ting kalt «pastei», en type brettet lefse hvor du kan få hva du vil inni, alt fra kylling til sjokolade. Videre dro vi videre til utestedet (der har vi ordet), hvor dansing som innebærer mer enn å løfte henda i været er akseptert. Det var i hvert fall veldig gøy, og foreldrene her er langt fra strenge på innetid.

Tror jeg skal skrive et eget innlegg på forskjeller mellom brasilianere og nordmenn og skolen her nede, for det er overraskende mange fler enn det jeg trodde det var da jeg kom ned hit. Det er så lett å bli frustrert over språket her, at man glemmer hvor langt man faktisk har kommet. Jeg har selv hatt fire år med fransk på skolen, så jeg kan bøye verb som bare det, men ikke snakk om at jeg faktisk klarer å holde en samtale. Allerede etter bare en måned her nede kunne jeg gjøre meg forstått nok til å få fram det jeg vil, forstå mye av det som blir sagt til meg og kan diskutere båtflyktningene i Europa med vertsfamilien min. Den norske skolen er så fokusert på alle feilene du gjør, og tar bort fokuset på å faktisk lære språket. Selvfølgelig blir det annerledes når jeg bor her nede og har språket rundt meg hele tiden, men bare tenk på forskjellen på 1 måned og på 4 år.

Florionapolis


Lokaltid: 18.56

Norge: 23.56

Lørdag sto jeg opp aaltfor tidlig for å rekke bussen inn til Florionapolis, hovedstaden her i Santa Catarina. Jeg og de andre utvekslingsstudenten skulle inn på Post-Arrival Orienation med AFS. Det var veldig godt å få møte igjen de andre utvekslingsstudentene, høre på deres inntrykk og morsomme historier fra deres første møte med Brasil. Menneskene, maten og byen var utrolig bra, mens selve opplegget var så som så. Ble mye av det typiske "seminar-opplegget" med de samme energizerene (?) og workshops hvor alle blir tvunget til å være så himla interaktive. Uansett så ga det meg et nytt perspektiv på hele utvekslingsgreia, hvor mye jeg har å se fram til, så alle workshopene gjøre vel jobben sin.

Selve byen, Floripa, var helt fantastisk! Herregud, hit skal jeg ihvertfall tilbake, og de sier at de har veldig bra karneval der. Er litt småsjalu på de to utvekslingselevene som får lov til å bo der.

Brasil's Independence Day


Endelig begynner det å gå mot varmere tider her! Takk og lov at jeg har basseng her ellers ville jeg vel smeltet bort. Siden sist har det vel gått mye i vanlige hverdager, men har rukket å gå i parade for Brasils uavhengighets dag, vært på et svært kirkemøtet som egentlig bare var en sportsturnering og besøkt Blumenau (største byen nærmest Pomerode). Paraden var ganske så stusselig i forhold til 17.mai i Norge, men så ut til at hele byen deltok i form av at vi gikk sammen med skolen vi tilhører eller forskjellig type fritidsaktiviteter.

Hjemlengselen er så som så, er fortsatt i den boblen hvor jeg har glemt følelsen av hvordan det er å være hjemme, hvis dere skjønner hva jeg mener? Savner for det meste bare å være rundt folk som kjenner meg, stemmene deres og småting som ordentlig dusj, og slippe å måtte tenke hele tiden for å kunne snakke. Er skikkelig frustrerende noen ganger å måtte sitte å høre på en tirade av ord, vitser som blir fortalt og alt går egentlig over hodet på deg. Noen dager føler jeg at jeg lærer masse, mens andre dager skjønner jeg plutselig ingenting. På tross av det synes jeg det er sykt digg når jeg først klarer å gjøre meg forstått.

Churrasco


Har begynt å skjønne at denne byen er en smule bipolar. På mandag var det så kokende varmt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, og kickboksing den dagen var nesten uutholdelig. Mens idag så har det styrtregnet i hele dagen, sikkert like ille som Oslo, som jeg hørte det var storflom i. Helga som gikk var jeg med Thomas og Roberta, de to andre utvekslingselevene her. Søndagen var vi blant annet på noe som her blir kalt "churrasco", som er det brasilianske ordet for barbeque. Kjøttet de griller her er så utrolig godt, bare neesten bedre enn det hjemme. Mandag var jeg hos en jente i klassen for å jobbe med et fysikkprosjekt. Skolearbeid, og generelt skole, her nede er veldig anderledes. I biologien foreksempel skulle vi skrive om en sang, og få den til å handle om sopp, haha. Dette skulle framføres i grupper foran hele klassen, og alle var helt med på det. Guttene sang kanskje høyest, og selvom det ikke hørtes så veldig bra ut så ga de virkelig alt. Dette tipper jeg man aldri hadde fått til i Norge.

På lørdag er det Brasil's Independence Day, noe som innebærer en slags parade med alle skolene, men også at vi må synge nasjonalsangen til Brasil hver dag på skolen. Som jeg skjønte det så er det 2 sanger, en for Brasil og en for selve frigjøringen av Brasil. Synger med så godt jeg kan, men egentlig så står jeg der å mumler å prøver å få det til å se ut som jeg synger.

Språket går sakte men sikkert framover, merket det idag da jeg kunne ha en nogenlunde fungerende samtale med vertsmor, uten å bruke oversetter. På skolen snakker jo noen av dem engelsk, men det er grenser for hvor mye jeg skal tvinge dem til å oversette. Jeg klarer å henge med når noen snakker direkte til meg, men hvis det er en pågående samtale med flere så ender jeg opp med å bare sitte å nikke og smile. En evne jeg har perfeksjonert til nå. De snakker vannvittig fort her, og bruker munnen for alt det er verdt. Ser litt slitsomt ut med alle de ansiktsbevegelsene.

Itajai


Lokal tid: 12.02

Norge: 17.02

Igår dro jeg og de to andre utvekslingselevene i området her til Itajai, blant annet for å fikse brasiliansk ID. Merkelig nok lå politistasjonen inne på et kjøpesenter, og køen var megalang. Etter et par timer der inn, kom vi oss endelig ut å kunne kalle oss selv ekte brasilianere. Etterpå dro vi ned på stranda en tur, og videre til en by litt bortenfor, Camboriu, en by hvor det tydeligvis bare bor rike mennesker. Bådd Itajai og Camboriu var begge veldig fine byer, og heller ikke så langt fr Pomerode, så skal definitivt tilbake dit.

Jeg har blitt lurt


Hva er det første du tenker når du hører ordet Brasil? Strender, varme ++ Vel, det gjorde jeg også. Til og med når jeg ankom dette stedet trodde jeg det skulle være sånn. Var nesten litt bekymra for hvordan jeg skulle klare meg, hvis det fortsatte med denne varmen. Men hva våknet jeg opp til idag? Regn og 15 grader. 15!! Jeg måtte ha på langbukse, og holdt fortsatt på å fryse ræva av meg på skolen. Hvem skulle trodd det? Ikke jeg ihvertfall. For hver gang noen av brasilianerne her spør om jeg ikke synes det er kaldt (rikignok i 25 grader), svarer jeg bare overlegent "Neida, er fra Norge jeg, der er det myye verre". Og akkurat nå er det faktisk varmere i Norge enn her. Hmpf.

Uansett, igår dro jeg og noen jenter fra skolen på sirkuset som har kommet hit til byen. Her ble jeg også lurt, i og med at sirkus i dette landet egentlig betyr teater, som inneholdt bare én klovn. Var fortsatt veldig morsomt, selvom jeg ikke skjønte vitsene, var det lett å få med seg handlingen.

Alltid litt trøtt


Er så forvirrende når dagene flyr unna, samtidig som de går sakte. Blander sammen dagene og er alltid litt trøtt. Samtidig så har jeg det bra, og liker stedet her mer og mer.

Onsdag var vi først på første time med kickboksing. Kommunikasjonen sviket igjen, så jeg visste ikke engang at vi skulle gå, resultatet ble en alt for kort shorts igjen. Etterpå dro vi på banen rett her å spilte fotball.

Torsdag hadde jeg besøk av den frivillige rådgiveren min fra AFS, som virket veldig hyggelig. I tillegg er det sirkus her i byen, og av en eller annen merkelig grunn tok lærerne med seg hele skolen for å se på. Skjønner ikke skolesystemet her, de serverer til og med kaffe til elevene, som om de ikke var hypre nok. Etter Survival Orientation som var igår, så har jeg begynt å stole på opplegget til AFS. De har et stort nettverk, og det er alltid noen som kan hjelpe deg. Etter orienteringen var det tid for fest. Kom hjem ganske så sent, da jeg merkelig nok slapp innetid. Derfor idag har jeg bare gått rundt som en zombie, og prøvd å lære med litt portugisisk. Burde egt kutte ut all engelsk, men er så enkelt å ty til når noen først snakker engelsk rundt deg.

Evig sommer


Er så rart å tenke på at idag er det første skoledag for de der hjemme i Norge. For første gang på 12 år, da jeg sto med fletter på hver sin side og nystrøken kjole, klar for å starte skolegangen. Dette året er jeg ikke i Norge engang, og har allerede vært på skolen et par dager.

For dere nærmer det seg nok slutten på varmen, mens her føles det ut som evig sommer. Nesten litt flaut å komme inn i klasserommet svett og med shorts, mens alle andre sitter i hettegenser og lange bukser.

På lørdag var jeg i en litt forsinka "Velkommen til Brasil" - fest, for meg og de to andre utvekslingsstudentene her. Maten som blir servert her nede er generelt veldig god, men de har en tendens til å blande absolutt alt sammen. Pasta, ris, kylling og gris. Alt i ett. Roberta, den italienske jenta, fikk litt sjokk når hun hadde sett hva de gjør med pastaen her nede, haha.

Lederhausen og andre bemerkninger


Begynner så smått å venne meg til dette landet her. All klemmingen, maten og rutinene begynner sakte men sikkert å gli inn selvom jeg har mye igjen å lære. Skjønner ikke at jeg bare har vært her en uke, er så mye som har skjedd og samtidig ikke. Har allerede gått inn i hva man kaller "utvekslingsbobla", så alt som skjer hjemme i Norge føles så langt borte (noe det bokstavelig også er). Dermed er det også vanskelig å oppdatere de der hjemme, når det er så mange inntrykk og hendelser du vil fortelle om at du ikke helt vet hvor du skal starte.

På tirsdag fikk jeg vite at vi skulle på Farsdagsmiddag, noe jeg trodde bare skulle være hos familievenner. Kommunikasjonsproblemer fører til mange ting, blant annet meg i shorts og converse på en svær sammenkomst fullt av folk med kjoler og lederhausen. Ja du hørte riktig, lederhausen. Heldigvis hadde vertsmor glemt noe i huset, så jeg fikk skifta før så mange fikk sett meg. Kvelden ble morsom uansett, kanskje litt i overkant tysk. Hvorfor vil de på død å liv være tyske? Jeg mener, Oktoberfest istedenfor karneval. Hvorfor, hvorfor, hvorfor.

Resten av uka har jeg blant vært ute å spilt fotball med en del andre jenter, det er en fotballbane rett oppenfor huset mitt, helt perfekt! Igår var jeg kino med en annen utvekslingsstudent her og noen andre venner. Skjønner mer og mer hva som blir sagt her, selvom jeg ikke skjønner noe i skoletimene. Digg å vite at det går framover, selvom jeg har lenge igjen før jeg sier "nossa" på de riktige stedene. Er alltid helt utslitt på slutten av dagen av å måtte forklare alt gjennom tegnspråk og iTranslate.

De siste dagene


Dagene etter å ankommet Brasil har gått fort, samtidig føles det ut som en evighet siden jeg dro. Lider av de typiske utvekslingsstudent symptomene som trøtthet, spenning og total forvirring. Allikevel nyter jeg hvert sekund da det er dette som er moroa med det hele. På lørdag, etter å antagelig ha blitt lurt til å kjøpe alt for dyrt mobilabbonement, skulle vi tydeligvis til leiligheten til noen familievenner av dem. En leilighet som lå ved stranda, til min store glede siden jeg hadde trodd jeg ikke skulle få se hav på et par måneder.

Blir utrolig mye fortere trøtt her, da det blir bekmørkt rundt kl. 20 allerede. Helt sykt varmt også, overraskende nok siden mange av brasilianerne klager på at det er kaldt. Holder på å svette bort her allerede, og ironisk nok hadde jeg pakket med ullsokker siden flere hadde advart meg om dårlig isolasjon og gulvkaldhet. Nei. Det er ikke kaldt her. Værste er at det er vinter her, sommeren blir enda varmere.

Så var det tid for første skoledag. Hadde en smule panikk da jeg trodde jeg skulle ha skoleuniform, og starte på skolen kl. 13. Slapp heldigvis begge deler, og ankom skolen passe nervøs. Ble fulgt til timen av en passe trøtt assistent. Kom inn i klasserommet hvor det var fullt kaos, og antagelig har ingen av lærerne visst om at det kom en utvekslingsstudent. Første time var også full forvirring, og lurte på hvordan i alle dager dette året skulle gå. Brasilianere er heldigvis utrolig hyggelig og imøtekommende, så jeg ble tatt godt imot av elevene. Ganske så skummelt å være den eneste utvekslingsseleven, da alle stirrer mer åpenlyst på deg her i Brasil. Fikk veldig godt inntrykk av skolen her, bortsett fra timene da. Vi får stort sett gjøre som vi vil, alle snakker og flere av lærerene møtte ikke opp.

Er så mange detaljer som ikke kommer fram i innleggene da det hadde vært altfor langt, men hittil virker Brasil ihvertfall utrolig bra!

Norge - Brasil


16.30 Gardermoen

Et stk nervøs jente sitter klar etter den lange turen til Gardermoen. Vurderer halvt å sette seg på neste buss langt vekk derfra. Heldigvis tar jeg motet til meg, og vi går opp for å møte de andre. Jeg er den eneste som ser ut til å ha hatt en litt tårevåt avskjed, og står litt sånn passe beklemt å hører på instruksene som blir gitt. Idet vi har stått å venta ved bagasjeinnsjekken begynner jeg faktisk å bli passe utålmodig for å komme oss avgårde. Det er grenser for hvor mange tårevåte ansikt du kan se før du dropper hele greia og blir med dem i bilen hjem.

Heldigvis går hele reisen fra Oslo knirkefritt, takket være herlige reisekamerater i form av andre gærne mennesker som også hadde valgt Brasil som sitt nye hjem for ett år. 2 av 7 skulle faktisk til Paraguay.

Zürich 22.00

Etter å ha hatt en perfekt timing på toget til riktig gate, og litt knapt med tid, kommer vi oss ombord flyet til Sao Paulo. Hittil har reisen vært litt som en ferie, men idet vi går ombord på dette flyet kommer følelsen av ingen vei tilbake. Litt dårlig gjort å ha en så lang reise, for følelsene er som en berg og dalbane hele veien. Man kan bli nervevrak av mindre. Flyreisen som tar så mye som 12 timer går unna litt for fort, der jeg våkna ørten ganger for det umulige å finne en perfekt stilling.

Sao Paulo 06.00

Passe jetlag, litt småforvirra av tidssonene og magen full av sommerfugler ankom vi Sao Paulo. Ingen av oss visste så mye om hva som ventet oss, siden vi ikke hadde fått noen beskjed om hvordan vi kom oss videre til de forskjellige byene. Alle de andre norske hadde blitt plassert i midten eller nord av Brasil, mens jeg ble plassert ganske langt sør. Tydeligvis skulle alle bli plassert på fly videre, men mitt gikk ikke før kl. 13, et par timer etter alle andres. Etter å ha ventet en evighet gjennom passkontrollen, og fått æren av å ha bli sluppet inn i landet, kom vi ut på andre siden. Flyplassen var ganske så kaotisk, men vi kom oss endelig fram til området hvor alle de andre AFS'ere fra de andre landene. En etter en måtte de andre norske dra, så der satt jeg helt plutselig helt alene i Brasil. Veldig merkelig følelse, og endelig være helt overlatt til deg selv. Heldigvis var det mange andre der å vente med, så tiden gikk for unna. Det var stappa full av italienere av en eller annen grunn, hvor en av dem faktisk skulle til samme by som meg.

Navegantes/Pomerode 16.00

Etter mye fram og tilbake, dårlig merking på tabellen og bytte av gate annethvert minutt var vi en gjeng på rundt 10 stk som skulle til samme område. Allerede av flyet så vi vinkende mennesker i vinduene, og etter et par nervepirrende minutter av spenning på om bagasjen hadde kommet med eller ikke, kom vi endelig inn for å møte vertsforeldrene. De hadde pyntet opp med skilt og plakater og alle sto å ropte hei og velkommen om hverandre. Familien min møtte meg med en stor klem, viderefulgt av klemmer fra vennene dems igjen. Viste seg også at sønnen til den ene personen som kunne engelsk der hadde en sønn som hadde vært på utveksling i Danmark, og hadde tatt med seg kjæresten tilbake igjen. Altså hele to som snakket dansk i en by, og jeg som trodde jeg ikke skulle snakke norsk på et helt år.

Trøtt og litt omtåket kom vi fram til huset, som forresten var kjempefint med svømmebasseng og det hele. Alle snakket om hverandre mens de hele tiden tilbød meg mat. Hele gjengen virket utrolig hyggelige og åpne, av hva jeg kunne skjønne da ihvertfall. Endelig fikk jeg lagt meg til sengs allerede klokka åtte, tidligere enn noen gang og sov som en stein.

...og hvordan si hade for ett år


Helt ærlig, det suger. Samtidig som det er dette jeg har valgt, og vil. Ett helt år på egenhånd fullt av eventyr og erfaringer. Men det er først de siste par dagene jeg har innsett hva det vil si å faktisk skulle si hade til alle sammen. Jeg vet at det kommer til å være verdt det når jeg står på Gardermoen om ett år. Ett år jeg må nyte til det fulle mens jeg først er her.

Dagene før avreise var preget av en merkelig stemning. Tror ikke selv har innsett hvor lenge borte jeg faktisk blir, og hvor mye jeg går glipp av og må gi slipp på . Da dagen endelig kom for at jeg skulle dra, hadde jeg overnatting av to venner. Kvelden ble brukt på et siste forsøk på tull og fanteri, mye god, norsk mat og et par tårer.

Og til dere som skal på utveksling snart, eller neste år: De siste dagene før du drar er triste, og plutselig så kommer tårene når du ikke venter det. De siste minuttene på flyplassen er enda verre, men sørg for at du får sagt ordentlig hade før flyplassen, ikke bare på. Med en gang du er ombord på flyet sammen med de andre du skal reise med blir alt bedre, og en milepæl er nådd.

Dette innlegget kom litt sent, er trygt og godt framme i Brasil hos en utrolig hyggelig familie. Selve reisen hit skriver jeg om imorgen

Hvordan pakke for ett år


Det er som om den tomme kofferten står der for å erte meg. Jeg hater å pakke. Ikke bare på grunn av hva det betyr, det å skulle pakke for et år. Det at jeg faktisk skal være borte et helt år. Det er bare det at jeg ikke har en anelse om hva jeg skal pakke. Jeg har søkt over hele nettet etter tips og pakkelister, men har ikke kommet så langt. Har utsatt det så lenge nå at jeg begynner å stresse. Det er bare to dager til jeg drar, og jeg er langt fra ferdig her.

Days left: 3

Vertsfamilie


Nå begynner alt å falle på plass her. Vertsfamilie, skole, forhåndsgodkjenningen og visumsøknaden er i full gang. Jeg fikk vertsfamilie overraskende fort, bare et par dager etter å ha fått godkjent plassen. Var så heldig å få tildelt en kjempesøt familie i en liten by i det sørlige Brasil, kalt Pomerode. Familien består av et godt voksent par, som i dette øyeblikk allerede har en dansk utvekslingsstudent hos seg. Det viste seg at den lille byen inneholdt en populasjon hvor 90% stammer fra tyskere, og har et veldig tydelig europeisk glans over seg. Heldigvis viste det seg at familien, som jeg en stund hadde litt panikk over at skulle være i en viss politisk tilstand som hadde rømt fra Tyskland etter krigen, hadde emigrert lenge før den tid. Har allerede snakket litt med familien, og de virker utrolig hyggelig. En annen ting er at de sier at det muligens er et fotballag jeg kan spille for der nede, noe som jeg hadde tenkt på fra starten av.

Her er bildet av byen, skolen og mitt framtidig hus:

Byen

Skolen

Huset

I tillegg har jeg skaffet meg en lærer i portugisisk, som jeg har timer med en gang i uka. Prøver også å lære det litt på egenhånd, men det er så mye enklere med en som kan lære deg ordentlig uttale med en gang.

Tudo bem!

Days to go: 8

Hva slags blogger jeg IKKE skal bli


Nå har jeg for all del ingen planer om å bli en ordentlig blogger, denne bloggen er i hovedsak egentlig bare for min egen del, venner og familie. For å slippe så mange spørsmål om hva jeg har gjort i løpet av et helt år, den dagen jeg kommer hjem. Min erfaring fra blogging ligger vel bare på at jeg opp igjennom årene har lest et par million blogger, Bloglovin har der vært til stor hjelp. Nå ligger jeg på vel rundt 30 blogger som jeg bare skumleser igjennom daglig. Dette innlegget blir derfor bare fra en lesers synspunkt, de som faktisk avgjør om en blogger kan bli kalt for en blogger.

  1. Unnskyldninger. Type «Beklager for at jeg ikke har blogget på en stund», «Jeg har hatt så dårlig samvittighet for at jeg ikke har blogget i det siste». Det blir feil når du blogger mer om det at du ikke blogger, enn faktisk å blogge. Det er faktisk din blogg, du bestemmer når og hvor du blogger helt selv. Tro det eller ei, det er ingen som blir ordentlige sure for det. Og hvis de blir det så er det ikke ditt problem. Så sånne type unnskyldninger vil dere aldri se her.

 

  1. «Blogging er en jobb» Greit nok, du tjener alt for mye penger, får haugevis med gratis ting og reiser i hytt og pine på sponsorreiser. Det at du blir dødelig fornærmet når noen sier at blogging ikke er en jobb, bare fordi du selv føler at det er det, kvalifiserer ikke til at det faktisk er en jobb. Jeg ville heller sagt at det er en hobby du tjener penger på.

 

  1. Bruke annen hvert innlegg til å forsvare deg selv. Herregud, kan ikke folk bare blogge som de vil? Når du tenker over det så er det kanskje 5% av leserne dine som faktisk kommenterer innleggene dine. Disse 5% er som oftest de som ikke har noe annet å gjøre, sitter helt alene med pcen sin og gjør det til en kunst å komme med de mest idiotiske utsagnene noensinne. Gjør alle en tjeneste og steng kommentarfeltet ditt, folk kommer faktisk til å lese bloggen din selv om. Ikke bruk den makta du har fått på å forsvare deg selv mot en gjeng med drittunger som bare eksisterer bak en skjerm.

 

  1. «? noe som jeg har valgt å ikke skrive om her på bloggen». Dette er så vanvittig irriterende og topper alle utsagnene over. Eksempel: «Det har skjedd noe helt forferdelig som har påvirket meg veldig i det siste, meeen som jeg velger å ikke skrive om her på bloggen». For all del, du trenger absolutt ikke å fortelle oss noe som helst. Men vær så snill, gjør de stakkars nysgjerrige sjelene her en tjeneste, ikke nevn noe om det i det hele tatt da hvis det er så hemmelig.

 

  1. Når du skal fremstå så fordømt glad hele tiden. Vi har alle våre dårlige dager, og det at du alltid med vilje skal framstå som om alt er rosenrødt, gjør ikke noen sin dag noe bedre. Dette er til de bloggerne som sier selv at de prøver å virke positive for at lesere skal bli glad av å lese innleggene. Vi blir ikke det. Hvis du faktisk er glad hele tiden så kjør på, men ikke lat som at du er det for vår skyld.

 

  1. «Jeg har forhåndsskrevet et par innlegg til dere?» Hvis du har det, så vil ikke vi vite det. Ikke innrøm at du sluntrer unna på den måten, da kan du i så fall bare ikke si noe om at de er det, så ødelegger du ikke illusjonen. Det er din blogg, hvis du skal på ferie eller bare ikke gidder å blogge, så si heller det da. Vi setter pris på ærlighet, det finnes det fint lite av hos dere.

 

Hvem vet, kanskje jeg bryter alle disse selvpålagte reglene selv, men det var godt å få det ut først som sist.

 

Nedtelling


Herregud, nå er det ikke lenge til jeg drar i det hele tatt. Under en måned faktisk. Tror ikke at jeg klarer å innse det før jeg faktisk sitter på flyet nedover. Det er helt uvirkelig at jeg allerede nå har begynt å si hade til folk, mennesker jeg ikke skal se på nesten ett år.

Visumsøknaden min har ennå ikke gått igjennom ennå, da det ble mye surr med hvilke papirer vi skulle sende inn, og ettersendingen av dem. Ellers har jeg startet opp med et språkkurs som vi fikk gratis tilgang på gjennom AFS, kan fortelle mer om dette senere.

De siste ukene har gått til mye tull og fanteri, båtturer, overnattinger, seminarer, familiebesøk og tur til Hvaler. På lørdag drar jeg til Molde, både for å besøke morfar og jobbe på Moldejazzen Rop ut hvis noen flere skal dit, eller er i Molde!

Days left: 27

Hva har jeg gjort?


Var min første tanke da jeg trykket "send inn" på en  søknad til AFS om et skoleår i Brasil. Lange diskusjoner, råd og tips fra alle kanter og mange våkne netter landet til slutt valget mitt på dette landet. Et land som for meg framstår som rytme, karneval, fotball og kriminalitet. Jeg skal innrømme at jeg er av den ekstremt ubesluttsomme typen, og brukte alt for lang tid på å bestemme meg. Tilslutt hadde jeg mottatt brevet som ga meg tilbudet om plassen, og beskjed om bekreftelse innen 14 dager. Jeg ble livredd, men nå sitter jeg altså her. Usikker som jeg var i starten, ble jeg overrasket over meg selv da jeg plutselig bare tok valget uten å tenke over det. Mye surrer rundt i hodet mitt nå, og opp og ned skal det jo være. Hva med venner, familie og skole her hjemme i trygge lille Norge?

Moi

Det er en av grunnene til at jeg drar, jeg vil oppleve noe annet enn denne bobla vi lever i, kjenne på en annen kultur. Blir stressa av tanken på at jeg faktisk på lære med portugisisk, og smelte sammen med et helt annet folk. Men sommerfuglene er der, og jeg vet/tror at det kommer til å være verdt det når jeg lander på Gardermoen om ca et år fra nå, med masser av erfaring og opplevelser i kofferten.

Bestemte meg derfor for å opprette den siden her, ikke nødvendigvis bare en utvekslingsblogg, men dette året kommer det ihvertfall til å handle om søknadsprosessen, tanker, følelser og så selvfølgelig alle opplevelsen i selve Brasil.

Te vejo em breve!

Les mer i arkivet » April 2016 » Mars 2016 » Februar 2016


Ane Brasil 15/16

For kontakt:
ane.meyer@hotmail.no







hits